I april 2013 forlater vi Tromsø med et chartret fraktfly.
Om bord vil vi ha med oss 37 hunder og alt utstyr som er nødvendig for ekspedisjonen.
Som utgangspunkt for ekspedisjonen på Svalbard er øyens største bosetning; Longyearbyen
1. Etappe:
Rekognosering og det første depotet
I begynnelsen av april 2013 blir vi å starte den første etappen med utgangspunkt i Longyearbyen.
Teamet for den første etappen har to oppgaver. I første omgang skal en kjørbar rute over isbreene vest for Hinlopenstretet lokaliseres, snøforholdene på de østlige isbreene kan grunnet lange og nedbørfattige perioder gjøre nedstigningen mot Hinlopenstretet svært vanskelig.
Den andre oppgaven til teamet er å gjøre seg kjent med Hinlopenstretet. Hinlopenstretet er kanalen som deler hovedøyen på Svalbard med den østlige øyen; Nordaustlandet. Siden isforholdene på denne kanalen er svært varierende, er det første teamets oppgave å gjøre seg kjent med forholdene, lokalisere hvor en optimal rute for kryssing av kanalen vil befinne seg. Her vil det også bli opprettet et depot. Planlagt er at den første gruppen vil være underveis i 14 dager og vil tilbakelegge rundt 400-500 kilometer.
2. Etappe:
Depot Nordaustlandet
Gruppe nummer 2 vil starte fra Longyearbyen andre halvdel av april 2013, med 37 huskyer og fire sleder i fotsporene til det første teamet.
Dette teamet vil ha de tyngste sledene, siden de vil transportere store deler av depotet og nok reserver for å klare seg selv i en måned underveis. De største utfordringene til dette teamet vil være det å krysse Hinlopenstretet samt å opprette et depot så nært leteområdet på Nordaustlandet som det lar seg gjøre.
I området mellom Wahlenbergfjorden og Duvefjorden vil Bjørn Klauer og Regina Elpers, sammen med fem hunder og en rekke utstyr bli igjen. Tidspunktet for delingen av teamet vil være rundt den 10. Mai.
Dette teamet vil tilbakelegge ca. 700 kilometer på denne måneden.
3. Etappe:
Leteekspedisjonen
Bjørn Klauer og Regina Elpers forblir omtrent fire måneder i området Duvefjord / Prinz Oskars Land / Wahlenbergfjord. Der vil de lete etter rester og spor etterlatt av de bortkommende deltagere av Schröder-Stranz ekspedisjonen. Leteområdet vil være omlag 250 km2.
For transport i leteområdet vil fem huskyer stå til disposisjon. Disse vil dra en hundeslede, som på sommeren vil bli satt på hjul.
Overnattingen vil være i telt, siden Nordaustlandet mangler en hver form for infrastruktur. Utpå sensommeren vil Bjørn og Regina bli hentet med et skip.
Etter vår forståelse har det aldri før blitt gjort noen sammenlignbar og like tidskrevende ettersøk etter de savnede medlemmene av Schröder-Stranz ekspedisjonen. Sjansene for å finne spor som kan oppklare eller belyse hva som har skjedd er stor.
Da Schröder-Stranz ankom Nordaustland, ble de mottatt av et snødekket landskap. For å kunne rekonstruere deres rutevalg, må vi finne landskapet under like forhold som for 100 år siden. Derfor ønsker vi å komme frem til leteområdet i slutten av vinteren. De vanskelig tilgjengelige områdene på den østre delen av øyen, de store isbreene, det røffe klimaet og isbjørnene, gir oss så vel sportslige men også mentale utfordringer.
Spesielt kryssingen av isbreene med mange bresprekker krever mye erfaring. Varierende fra rutevalg vil ekspedisjonen bevege seg opp til 70 % av strekningen på isbreer.
Kryssingen av Hinlopenstretet, som deler hovedøyen på Svalbard fra Nordaustlandet, er på grunn av det varme klimaet de siste 15 årene ikke gjennomgående frosset. Dette gjør det umulig å passere stredet med hundeslede på enkelte steder.
Dertil kommer de vanskelige isforholdene som med vind og vær og havstrømmer raskt kan endrer seg.
Kryssingen av Hinlopenstretet kan fort bli den største utfordringen på hele ekspedisjonen.
Å lokalisere sikre kryssingspunkter for både isbreen og Hinlopenstretet kan ta en del tid.
Skulle isforholdene vise seg å være svært usikre, må hovedgruppen etter delingen fra Bjørn og Regina raskt starte på tilbaketuren og krysse Hinlopenstretet igjen. Dermed forhindre å bli gjenværende på Nordaustlandet grunnet åpent vann i stredet. Hvis dette skulle være tilfellet vil en retrett til Longyearbyen være umulig.
I flere uker er teltet den eneste beskyttelsen teamet har mot kulde, snøstormer og vått vær. Noe mer enn en kvadratmeter med plass står til disposisjon for hver deltager.
På Svalbard befinner det seg rundt 4.000 isbjørner, som er nysgjerrige og nesten alltid sultne. Noe som gjør dem til et risikoelement for ekspedisjonen. For beskyttelse mot isbjørn vil hundene fungere som et tidlig varslingssystem, samt knallpistoler vil brukes for å skremme isbjørnen, om de kommer for nære.
I tillegg er bevæpning med våpen nødvendig, om en nødsituasjon skulle oppstå.
Etter tre etapper med tilsammen 8 deltagere og 37 huskyer, ankommer Bjørn Klauer og Regina Elpers i slutten av mai 2013 leteområdet på Nordaustlandet. Det ble tilbakelagt flere hundre kilometer med hundesledene over isbreene og marerittlignende senarioer på skruisen på Hinlopenstretet. Men tilslutt ankom Bjørn og Regina med båt, drivisen ved kysten til Nordaustlandet.
I månedene juni og juli pågikk letingen etter rester og tegn fra de bortkommende deltagerne etter Schröder-Stranz ekspedisjonen. Bjørn og Regina ble satt noe tilbake grunnet isbjørnens herjinger. Nesten halvparten av matdepotet plassert på Nordaustlandet var blitt tilintetgjort av isbjørnen, men heldigvis hadde Bjørn og Regina hellet med seg. Gjennom formidlinger i norsk presse, kom ekspedisjonen i kontakt med noen forskere stasjonert på Nordaustlandet, som ga dem tilgang til deres matdepot.
Flere funn i den sørlige delen ble grundig undersøkt, fotografert, posisjonert og dokumentert.
Den heftige snøsmeltingen på de store isbreene på det østlige og vestlige Nordaustland gjorde vannstanden i elevene svært høy. Dette forhindret tilgang til den nordlige delen av leteområdet.
I etterkant av ekspedisjonen besøkte fagpersoner fra Sysselmannen på Svalbard funnstedene ved hjelp av skip og helikopter. Sysselmannens eksperter kom til samme konklusjon som Bjørn og Regina: Ingen av disse funnene kan helt sikkert tilordnes en bestemt ekspedisjon, dermed heller ikke Schröder-Stranz ekspedisjonen.
Selv om et av disse funnstedene skulle være rester etter Schröder-Stranz, vil funnene ikke kunne oppklare mysteriet om hvor Schröder-Stranz sitt siste hvilested befinner seg. Sjansen for å finne forklarende spor etter Schröder-Stranz ekspedisjonen i den nordlige delen er fortsatt stor.
